Ønsker å overvåke psykofarmakabruken ved norske sykehus

– Vi i psykisk helsevern må bidra til at det ikke blir så mye medisinering av vanlige problemer. Psykiater Ewa Ness opplever at det kommer mange pasienter til Psykiatrisk legevakt i Oslo som bruker medisiner og gjerne vil ha flere.

Skrevet av: Birgitte Finne Høifødt

Psykiater Ewa Ness mener det er betenkelig at oppdatering om psykofarmaka nesten utelukkende har foregått i regi av legemiddelindustrifirmaer eller av leger som har nære bånd til slike firmaer. Hun skal delta med innlegg på Toppmøte 9. oktober. (FOTO: Birgitte Finne Høifødt)

– Da sier vi: Vi synes ikke du skulle ta flere medisiner, vi synes du heller bør snakke om problemene.

Ewa Ness er spesialist i psykiatri og leder av fagrådet for psykisk helse i Helse sørøst, leder ved Psykiatrisk legevakt, seniorrådgiver ved Oslo universitetssykehus og Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging.

Ny undersøkelse om psykofarmakabruk

– Det kom for ikke så lenge siden ut en undersøkelse om psykofarmakabruken på psykiatriske avdelinger i vår region. Ullevål sykehus lå omtrent på snittet på medisinbruken, mens andre sykehus lå betydelig høyere. Jeg har foreslått for Fagrådet i regionen å registrere hvordan bruken av psykofarmaka er i vår region.

Ness mener det burde være en nasjonal overvåkning over bruken av psykofarmaka.

– Jeg er helt sikker på at man da kunne ha sett store forskjeller på sykehusene, noe som kunne motivert for reduksjon!

– Boka "Manifest for Psykisk helsevern" av psykiater Trond F Aarre peker nettopp på dette. Det er for eksempel forbausende liten effekt av bruk av antidepressiva.

– På Psykiatrisk legevakt blir vi møtt med problemstillinger som: «Mannen min har gått fra meg, jeg er blitt skilt, jeg har mistet jobben, jeg har selvmordstanker». Hva møter vi dem da med, spør hun.

Medisinering av kjærlighetssorg

Ness mener medisiner har liten plass her. En krisesamtale om hvordan du har det, samt råd om mestring er det viktigste. Eventuelt kan det gis tabletter som virker på søvnen hvis pasienten har vært søvnløs i lang tid.

Også kjærlighetssorg er en vanlig problemstilling på legevakten, forteller hun.

– Den kan være alvorlig, det vet vi, og en årsak til at noen tar livet sitt. Men, mange har opplevd dette og klarer seg på egen hånd. Skal enhver smerte og ubehag møtes med tabletter? Det synet bør ikke vi støtte, mener hun.

Legemiddelindustrien overbeviser

Hun påpeker at legemiddelindustrien er veldig flinke til å selge sine tjenester, og at markedsføringen virker overfor leger, samt den forskningen de fremmer.

– Det skal ikke være «en pille for alt som er ille». Det vi vet virker er mestringsstrategier. De færreste trenger medisiner.

– For å skrive ut en medisin må du ha en diagnose. Vi vet at omfanget av bipolarlidelsen har vokst veldig, likeså ADHD. I kjølevannet av dette vokser medisineringen til disse gruppene. Med andre ord, man får solgt flere legemidler. Det er betenkelig.

Overmedisinering

Ness påpeker også at det gis høyere doser enn det som er anbefalt, noe som ofte ikke begrunnes.

– Veldig få følger med på bivirkningene systematisk. Dette er en type kvalitetstiltak som man burde ta tak i. Det tas riktignok blodprøver for måling av serumkonsentrasjoner, men det som ikke gjøres er å få oversikt over hvilke bivirkninger pasientene opplever – en systematisk registrering av bivirkninger. Bivirkningene trenger ikke å være doseavhengig.

Hun mener det også er betenkelig at oppdatering om psykofarmaka nesten utelukkende har foregått i regi av legemiddelindustrifirmaer eller av leger som har nære bånd til slike firmaer.

– Det er jo helt feil! Her burde den produsentuavhengig legemiddelinformasjon Relis ha vært koblet inn.

Noen må ha tvungen behandling          

Ewa Ness påpeker likevel at det fortsatt er pasienter som må legges inn på tvunget psykisk helsevern og noen av dem må ha tvungen medisinering.

– Dette etterprøves av kontrollkommisjon og fylkeslegen, hvis pasienten klager. Vi kommer ikke unna den gruppen. Da er vi på et område hvor vi faktisk ikke kan velge. Mennesker kan gå til grunne. De kan ta livet av seg selv, ta livet av andre, eller de kan gå til grunne i sin sykdom, og få en svært redusert livskvalitet.

– Vi vet at det er noe som hjelper, og det er vi forpliktet til å gi dem.

– Er det etisk forsvarlig å påføre mennesker en behandling de ikke vil ha?

-Vi følger helselovgivningen, det er vårt svar. Jeg liker heller ikke å gjør det. Men i enkelte tilfeller må vi forsøke det, mot deres vilje. Fordi å la være er ikke faglig riktig. Jeg pleier å si at det er veldig lett å være mot tvang hvis du aldri selv har måttet utøve det. Dette er en vanskelig debatt. Vi kan ikke ha null tvang. I et samfunn med null tvang havner de i fengsel i stedet. Er det bedre?

– Når er antipsykotisk medisin nødvendig?

– Ved en psykotisk lidelse vil man forsøke med slik medisin. Men vårt poeng er at man bruker den behandling som har vist seg å virke basert på kunnskap, og en medisin i den anbefalte dose for en anbefalte tid. Og da må det være en utredning i forkant: Er dette en psykotisk lidelse? Hva er riktig behandling?

Antipsykotisk medisin og feilbruk

– Det virker ikke som alle følger de anbefalingene, sett ut fra de tilbakemeldingen dere i Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse får, og for øvrig i pressen. Antipsykotisk medisin brukes i høyere doser, og det brukes flere medisiner enn det som er anbefalt.

– Ved en personlighetsforstyrrelse er det imidlertid ikke vist at medisiner hjelper mot den grunnleggende lidelsen. Mange av disse pasientene står på mange medisiner, et sted mellom 4 og 8 medisiner er ikke uvanlig. Det er heller ikke uvanlig at slike pasientene vil på sykehus, gjerne på tvang. Da er det vanskelig å «selge» at det som hjelper er 3-5 års psykoterapi, medgir hun.

– Flere brukerorganisasjoner innen psykisk helse har gått sammen om kravet om medisinfrie døgnbaserte behandlingstilbud innen psykisk helsevern. Hva synes du om det?

-La oss si at dette ble opprettet. Hvem skal jobbe der? Vil Fylkesmannen godkjenne en slik avdeling? Det er frivillig å jobbe på en avdeling. Jeg tror veldig få psykiatere vil jobbe der hvor kriteriet er ingen medisiner. Det vil selvfølgelig bety at pasientene der ikke har alvorlige psykiske lidelser. Kriteriet for å opprette en avdeling er det at de er medisinsfrie, og det er ikke et godt kriterium. Grunnen til at vi ble leger var at vi ønsket å hjelpe folk med psykiske problemer og lidelser, og så har vi lært noe om hvordan vi kan hjelpe, og det inkluderer også bruk av medisiner.

– Det er ikke snakk om for eller imot medisiner, men at man har rett til å velge et annet tilbud enn for eksempel antipsykotisk medisin.

-Det er helt greit at pasienten skal velge så lenge det er frivillig. Men i noen få tilfeller må vi bestemme over pasienten, og den myndigheten har vi fått av helsemyndighetene. Hvis ikke vi gjør det kan vi få en tilsynssak på oss personlig – fordi vi rett og slett ikke gjør jobben vår. Det er brudd på forsvarlighetskravet i spesialisthelsetjenesteloven.

– Jeg tror mange leger er redd for det, derfor har denne saken bare dreid seg om dette. Fagrådet ønsker heller å fokusere på all den unødige medisinbruken vi har, den kan vi gjøre noe med! Vi kan redusere masse på medisinbruken fordi det er vist at samtalebehandling også virker. De store gruppene her er de med angst og depresjon og personlighetsforstyrrelser.

Men for gruppen som må bruke antipsykotisk medisiner gjelder likevel: Færrest mulig medisiner i de riktige dosene, kombinert med samtalebehandling.

Pragmatisk forhold til hva som virker

-Man skal alltid spørre seg, hva virker best mot denne lidelsen?

Hun viser blant annet til løsningsfokuserte terapier, psykoedukativ familiearbeid og ADL-trening.

– Det er masse som er lurt å gjøre, og da bør vi gjøre det! Jeg har et veldig pragmatisk forhold til dette, hvis det virker, bruk det. Kunnskap om slike behandlingsformer må det informeres om.

– Imidlertid – det som pasienten ønsker seg, er ikke sikkert det samme som det som virker. Og hva gjør vi da? Hvis det er frivillig så får pasienten bestemme. Og hvis vi er nødt til å gjøre det, så må vi bestemme. Det er den ubehagelige rollen.

Fritt sykehusvalg

Hun påpeker at det er veldig stor forskjell på sykehusene med hensyn til bruk av medisiner og tvang. – Det er ikke bra, for det handler om kultur. Store forskjeller kan ikke forklares i sykelighet i befolkningen.

– Kanskje vi burde få en kvalitetsindikator på hvor mye psykofarmaka som brukes ved de ulike sykehus, og hvor mye tvang det brukes? Så kunne pasientene velge hvilket sykehus de ønsker å prøve neste gang, foreslår Ewa Ness.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv