På den andres banehalvdel – en erfaringskonsulents hverdag

Glasset med fargestifter som har stått på bordet fra da jeg jobbet med barn som pårørende, er etter hvert blitt noe av den beste beskrivelsen jeg har på mitt arbeid som erfaringskonsulent. Jeg kom ikke til et blankt ark, men det var et langt lerret å bleke, mange historier, erfaringer og drømmer.

Skrevet av: Birgitte Finne Høifødt

Tør å ha døren på vidt gap og slipp oss inn, skriver Astrid Weber, som jobber som erfaringskonsulent. (FOTO: Roald Lund Fleiner/NAPHA)

Av Astrid Weber

En ung dame kom inn på kontoret mitt og spurte om hun bare kunne få være her litt å hvile. «Hos noen som forsto» sa hun. Hun satt der. Med blikket festet et ubestemmelig sted fremfor seg. «Hva er det jeg forstår?» tenkte jeg. Jeg har kjent det blikket. Jeg forstår i hvert fall hvordan det er å være et menneske i dyp nød.

Der det ikke er flere krefter å kjempe med.  En taus kunnskap som ikke er språksatt. Det vil si, det blir fattig og redusert i møte med språket og all dens fortolkninger. Hun tar et av fargestiftene. Fikler litt og spør om hun kan få spørre meg om noe personlig? «Ja», jeg er ikke i tvil, så lenge det jeg har å si kan være til hjelp på noe slags vis. «Har du villet dø? Hvordan klarte du å komme deg til å bli den du er nå?» spør hun.

Jeg svarer at jeg har vært så sliten at livet virket uutholdelig. Da var ønsket om å dø sterkt. Ikke en flukt, men eneste måte å overleve. Jeg var alltid den jeg er. Men jeg har fått hjelp, etter hvert så god hjelp at jeg kunne hjelpe meg selv. Spesielt har jeg fått god hjelp fra mine med-erfarere. De inviterte meg tilbake til menneskeheten igjen ved å gi meg et felleskap og forståelse.

Jeg har kunnskap om hva som kan trenges for å komme seg igjen. Man må få ta del, anerkjennes og respekteres – først og fremst. «Du er en sånn en,» sier hun da, «som jeg kan kjenne meg igjen i, du har virkelig tro på meg, du viser at det er håp for oss når vi ikke orker se det selv. Men bare slik at vi kan ta det tilbake. Vi vil jo alle kunne leve, ikke bare overleve. Du forstår hvordan det kan være. Når skal alle disse som jobber i psykiatrien forstå det?»

Politikk, profesjon og tjenestevei

Møter mellom mennesker og ønsket om å se den andre er kjernen i god hjelp. Jeg tror ikke jeg snakker med for store ord når jeg sier at vi har noen gamle demoner å bekjempe fra fortidas psykiatri.

Definisjonsmakten ligger i de fagliges hender, og pasienten er prisgitt dens hjelpere. Det stilles kritiske spørsmål fra mennesker med selvopplevde vitnesbyrd. De kan ikke forklares usanne eller forties. Men diskusjonen tukles inn i honnørord som skal holde motet opp litt til. Samhandling. Omstilling. Omdreiing. Brukermedvirkning.

På den andre siden står de som for all del ikke vil gi fra seg makt. De som er mer opptatt av omdømmebygging og administrering, mer forvalting enn styring. For meg er en god styring en som har en visjon, som forfekter en kultur av respekt og åpenhet.

Ja, det er her det begynner å skurre kraftig i mine ører. Hvem er vår viktigste oppdragsgiver? Skal lojaliteten ligge til gamle tradisjoner og innsparinger initiert ovenfra, eller de som ønsker og har behov for tjenestene? Jeg spør som ansatt. Og som erfaringskonsulent med oppgave å målbære brukerstemmen.

Grunnen til at disse betraktningene får plass i mitt innlegg om «en erfaringskonsulents hverdag» er at jeg opplever at dette preger arbeidet, og min funksjon står midt i skuddlinjen. Men på «den andres», altså brukernes, banehalvdel. Rett tjenestevei er det noe som heter, veien å gå for å fremme en sak eller få en beslutning. Denne «rette» tjenesteveien har flere av oss erfaringskonsulenter opplevd er fulle av stoppskilt og gjør det tidvis vanskelig å målbære brukerstemmen.

 

Når passer det å ta inn brukerperspektivet?

Det er et politisk og helsefaglig mål å redusere tvangsbruken. Erfaringskompetansen skal likestilles fagkompetansen. Brukerorienterte alternativer til tvang og behovet for recoveryorienterte tjenester er lansert. Men vi blir først invitert inn på oppløpssiden når de regionale og lokale planene for økt frivillighet skal utformes.

Brukermedvirkning består ennå av «høringsrunder», – etter at premissene er lagt. I andre sammenhenger skilles det mellom interne og eksterne prosesser. Ofte må vi banke på lukkede dører. Noen dører åpner seg, og noen blir stående på gløtt.

For et halvt års tid tilbake fikk jeg tips om en fagprosedyre for bruk av mekaniske tvangsmidler publisert på helsebiblioteket.no. Utformet i tråd med kunnskapssenterets krav for utarbeiding av fagprosedyrer og krav som gjør at dette av fagfeltet ansees som valid etter «gullstandarden» for god evidensbasert praksis.

Denne leste jeg like etter at problematikken om overdrevet bruk av belter hadde vært hyppig oppe i media. I mitt virke ved en avdeling ved Universitetssykehuset Nord-Norge har tematikken vært oppe i forhold til enkelt situasjoner, der pasienter og jeg har påpekt mangel på mulighet får å påvirke iverksettelsen av beltelegging når beslutningen er fattet.

Si at pasienten opplever beskjeden om beltelegging som en trussel slik at vedkomne synker sammen på en stol og ber om å få slippe? Er «point of no return» inntruffet allerede når beslutningen er fattet?

Rettssikkerhet

Mange av henvendelsene jeg får handler om historier om god og dårlig hjelp, utfordringer og håp. De gode historiene gleder vi oss over og lærer vi av. De dårlige havner i enesamtalene, noen få hos tilsynsmyndighetene.
Jeg har fått kjennskap til en praksis mange stiller seg undrende til – det er når fylkesmannen sender saker de anser å være av mindre alvorlig karakter til påklagde med anmodning om at saken løses i minnelighet. Nå er terskelen for å levere formell klage ganske høy. De jeg har fått innblikk i gir et inntrykk av at de har en slik alvorlighetsgrad at pasienten opplever å trenge en juridisk vurdering og bistand.

Likevel risikerer påklager at tilsynsmyndighetene ikke realitetsbehandles disse klagene, dersom de tror det ikke foreligger pliktbrudd og det mest sannsynlig er informasjonene og kommunikasjonen som har vært mangelfull. Et argumentet for denne praksisen er å unngå konflikt. Men den tar ingen hensyn til maktdimensjon klager og påklager i mellom, og oppleves av mange som en forringelse av rettsikkerheten. 

Pasienten får ikke saken sin tilstrekkelig opplyst, ikke bistand i disse møtene og rettsikkerhet er betydelig svekket. Så vidt meg bekjent går ikke pasient og brukerombudet ikke inn i faglige vurderinger om bruk av tvang og har ikke tilstrekkelig ressurser til å gi bistand i slike møter. Var det slik lovverket var ment å ivareta pasientsikkerheten?

Etikk og diskurs

Det viktigste redskapet man har som helse og sosialarbeider i psykisk helse feltet er deg selv og de verdiene du står for som fagperson og medmenneske. Etisk refleksjon er blitt mer vanlig som veiledning og utviklingsmetode. Her belyses viktige problemstillinger gjennom refleksjon rundt verdier, etikk og etiske dilemma. Men fortsatt stort sett uten at brukerstemmen er en del av disse refleksjonene. Det gir en begrenset ramme for refleksjon og «bevisstgjøring».

Dette bringer meg tilbake til spørsmålet damen med fargestiften spurte: «Når skal alle disse som jobber i psykiatrien forstå det?» Der jeg videre funderer på den ensidige definisjonsmakten og en diskurs om psykisk helse og psykiatri preget av mangel på likeverd mellom erfaringskompetanse og fagkompetanse.

Den dagen jeg ble betegnet som for utålmodig ble jeg ganske betenkt på hva hensikten med stillingen egentlig er. Å jobbe fire år som eneste erfaringskonsulent i en virksomhet med 200 ansatte, da må du være ganske tålmodig på egne vegne. Men jeg er ekstremt utålmodig på andres vegne, det er helt nødvendig for å komme fremover. Og det haster. Det står om liv.

Slipp oss inn

Jeg synes jeg har «medvirket» med erfaringskompetansen og som brobygger mellom brukerkunnskapen og fagkunnskapen. Nå har vi erfaringskonsulenter stått lenge på denne «broen», den begynner å få solid fundament. En oppfordring til de som ikke har oppdaget nytten: Tør å ha døren på vidt gap og slippe oss inn!

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv