Pårørendes erfaringer med tvang

For eller mot tvang? Det er et spørsmål som ble lagt til side da forsker Reidun Norvoll intervjuet pårørende om tvang i psykisk helsevern. Da kom nyansene fram.

Skrevet av: Lena Beathe Arneberg

Forsker Reidun Norvoll har på oppdrag fra Erfaringskompetanse ledet forskningsprosjektet.

Hvordan ser pårørende selv på sine bidrag til forebygging, reduksjon og kvalitetssikring av tvang i psykiske helsetjenester? Det er tema for forskningsprosjektet Reidun Norvoll, forsker på Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet, har gjennomført og ledet, på oppdrag for Erfaringskompetanse. Hanne Moss og Arnhild Litleré har vært medforskere.

– Det viktigste funnet er at pårørende ikke bare ønsker å bli informert og involvert, men også å få til et samarbeid med tjenestene/helsepersonell om gode løsninger som inkluderer både best mulig hjelp til pasienten og for dem selv.

– Tilbakemeldinger fra pårørende kan tjenestene bruke og spille mer på. De kjenner ofte pasienten bedre, og kan se hvilken behandling som fungerer, sier Norvoll.

Studien gir også mange konkrete forslag til løsninger på dilemma og utfordringer. Dette skiller denne forskningsrapporten fra andre studier om tvang og pårørendeinvolvering.

Har mindre kunnskap om tvang

Forskningsrapporten er basert på seks fokusgruppeintervjuer med til sammen 30 pårørende fra fem fylker. Alle er pårørende til voksne familiemedlemmer med ulike tvangserfaringer fra psykisk helsevern.

Norvoll forteller at mange av funnene samsvarer med forskning på pasienter og brukeres syn på pårørerendeinvolvering, blant annet om at pårørende kan bidra med å være pasientens stemme i møte med tjenestene, være en sosial støtte og at de ofte kjenner pasientens ressurser bedre enn helsepersonellet gjør. 

Men rapporten avdekker også noen motsetninger mellom pasient og pårørende.

– Pårørende har mindre kunnskap om tvang, alternativer til tvang, brukermedvirkning, recovery og trendene i behandlingsopplegget enn pasientene. Pårørende har mer tro på medisiner enn pasienter, samtidig som de er kritiske til overmedisinering. De har også kanskje en større tro på tvang, selv om de får sjokk når de ser hva det innebærer i praksis.

– Når pasienter og pårørende har ulikt syn på disse spørsmålene, kan det også være kime til konflikt, sier Norvoll.

Tvang eller ingenting?

Hun presiserer at det var spredning i synet på tvang blant de pårørende som ble intervjuet. Noen fortalte om alvorlige bivirkninger av tvangsbruk og overmedisinering, om å ikke bli hørt når de rapporterer om negativ bruk av tvang.

Andre var i tvil om de i det hele tatt ønsket å bidra i forskningsprosjektet, fordi de i utgangspunktet var for tvang og mente det kunne bli benyttet for lite.

– I stedet for å ta stilling til for eller mot, tok vi tak i konkrete situasjoner og reflekterte over om noe kunne vært gjort annerledes. Det ble en fin greie, hvor pårørende sammen så at det var mange situasjoner hvor man kunne forebygget eller redusert tvang, dersom man fikk bedre løsninger.

«For mange pårørende var dermed ikke selve tvangen det viktigste, men sikkerhet for tilstrekkelig og rask nok hjelp og oppfølging» heter det i rapporten.

Vil du lese mer om funnene? Kjøp rapporten her.

– Problemet for mange pårørende er at pasientene ikke får nok hjelp hjemme og at pårørende selv ikke får nok avlastning.

– Det blir lett et spørsmål om tvang eller ingenting. Derfor må man tilby tettere, mer helhetlig og frivillig oppfølging for å lykkes med å forebygge og redusere tvang, sier Norvoll.

Slått av beskrivelsene

– Hva kan funnene brukes til?

–  Jeg mener vi har fått fram kunnskap som kan informere politikere og brukes av organisasjoner og ansatte i tjenestene. Ved å lytte til pårørende, lærer man hva de står i, avlastningen de trenger og samarbeidet de har behov for.

– Jeg tror også funnene kan være med på å få fram nyansene i den polariserte lovdiskusjonen om samtykkekompetanse som pågår nå, sier Norvoll.

Forskeren forteller videre at historiene som kom fram under arbeidet, gjorde sterkt inntrykk på henne.

–  Jeg er veldig slått av beskrivelsene over det usynlige arbeidet mange pårørende gjør.  De har stått på utrolig mye, sendt klager, meldt ifra, jobbet for å sikre godt tilbud og unngå feil- og overmedisinering. Noen hadde ødelagt sin egen helse på å sikre god nok hjelp.

–  Tjenestene ser lett på dem som en plage som kommer med slitsom kritikk, i stedet for å anerkjenne at tilbakemeldingene fra dem kan brukes, sier Reidun Norvoll.

Kjøp rapporten her.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

  • Det er litt som et eget språk

    kr 100,00
    Kjøp
  • Samarbeid om gode løsninger

    kr 100,00
    Kjøp
  • Journal og epikrise. Hva har du skrevet om meg?

    kr 75,00
    Kjøp
  • Taushetsplikt. Hvem skal vite?

    kr 50,00
    Kjøp

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv