Rommene som omgir oss

Boken Rom og etikk. Fortellinger om ambivalens forsøker å se nærmere på rommene som omgir oss når vi møtes og utfordres til etisk refleksjon. Boken har som grunnprinsipp at møter mellom mennesker, både i offentlige og profesjonelle rom, er etisk ladet. Boken er redigert av Trygve Wyller (Det teologiske fakultet, UiO) og Inger Marie Lid (VID vitenskapelige høgskole). Vi har snakket med Inger Marie om hvordan fysiske rom kan åpne for etiske samtaler.

Skrevet av: Eskil Skjeldal

-Møter mellom mennesker, både i profesjonelle sammenhenger og i offentlige rom, er etisk ladet. I boken ønsker vi å la det som skjer i disse møtene bli relevant materiale for etisk refleksjon, sier redaktør Inger Marie Lid (VID vitenskapelige høgskole).

-En forskningsgruppe med forskere fra flere fagfelt har nylig gitt ut boken Rom og etikk. Fortellinger om ambivalens. Her forsøker forfatterne å si noe om at det ikke er bøker og prinsipper som skaper etikk, men menneskelige møter. Kan du kort forklare hva dere legger i dette?

-Vi har ønsket å utforske de etiske dimensjonene i møter mellom mennesker som foregår i rom som er felles. Bakgrunnen er erfaringen av at møter mellom mennesker, både i profesjonelle sammenhenger og i offentlige rom, er etisk ladet. I boken ønsker vi å la det som skjer i disse møtene bli relevant materiale for etisk refleksjon. I dagens samfunn er rollene mellom for eksempel ansatte i en sosial- og helsefaglig praksis og den som mottar hjelp, omsorg og støtte annerledes enn i mer paternalistisk innrettede praksisformer. Likeverd og samhandling er dagens verdier, men hvordan kan likeverd se ut, og hvordan kan våre handlinger, som også ofte er samhandlinger, preges av respekt for menneskeverd? Dette var spørsmål vi ønsket å utforske i boken. Vi ville derfor undersøke hva i menneskelige møter og samhandling som er etisk ladet, hvordan vi kan forholde oss til det etiske i slike situasjoner og hva dette så igjen kan bidra med til en etisk refleksjon.

-Om dere skulle forsøke å plassere den etikken dere undersøker i boken i forhold til en allerede eksisterende etisk teori, hvilken vil dere si ligger nærmest?

-Kanskje en form for kontekstuell etikk, som tar utgangspunkt i menneskers erfaringer og liv og friksjoner som oppstår i møter mellom mennesker. Kapitlene reflekterer over hvordan vi håndterer og bearbeider situasjoner som oppleves vanskelig, for eksempel møtet med en kvinne som tigger der jeg pleier å gå. Slike refleksjoner er etiske. Det vi har ønsket å vektlegge i boken er denne etikkens romlige side. Vi deler rom, men ikke på en interesseløs måte. Boken plasserer seg ved å mene at det er noe i situasjoners etiske lading som er universelt på den måten at situasjonen kan bidra til en felles etisk refleksjon, også på et prinsipielt nivå, men at de konkrete situasjonene, altså kontekstene, er stedet hvor det etiske erfares og bearbeides. Denne erfaringen er noe vi mennesker må forholde oss til.

-Men et rom er bare et rom, er det ikke menneskene i rommet som er poenget, ikke rommet i seg selv?

-Jo, mennesker i rommet er viktigst, men poenget er at selve rommet ikke er nøytralt. Det er både en begrensende og en definerende faktor. Et rom fylles med materielt innhold med henblikk på en bestemt praksis. For eksempel en institusjon som et psykiatrisk sykehus er rom som former praksisen der. Menneskene i rommet kan så bruke rommene ved for eksempel å innordne seg eller ved å bruke motmakt. Rommet synliggjør det etiske i situasjonen. For eksempel i en profesjonell sammenheng, hvor profesjonsgrupper bruker rommet til sitt formål, og de som er pasienter eller tjenestemottakere eller deltakere i samtalegrupper kan bruke rommet på sine egne måter. De kan snakke om andre ting enn det som er på agendaen eller fylle rommet med sitt nærvær, sin tilstedeværelse, og dermed bidra til at rommet fylles. Ved å være etablert, konstruert, designet og produsert for et formål, formidler rommet en intensjon om hvem som skal være der og hva de skal kunne gjøre. Når andre mennesker fyller rommene på andre måter enn forventet, gir det en friksjon som kan framprovosere en reaksjon eller som kan overses. Når mennesker bruker rommet på andre måter enn det som er intendert, oppstår det også ofte situasjoner som er etisk ladet.

-Om dere tenker at innsiktene i boken kunne kommet inn på ulike utdanninger, for eksempel for psykologer eller sykepleiere eller leger, hvordan ville disse innsiktene om rom som skaper etisk refleksjon kunne utvide det man allerede lærer bort om etikk, som kanskje først og fremst tar utgangspunkt i etiske teorier og prinsipper?

-Ofte er profesjonsutøveren mer hjemme i rommene, eier rommet på en annen måte, enn den som er der på grunn av sine behov. Det ligger derfor et kritisk og maktkritisk potensiale i å trekke rommet inn i profesjonsetiske overveielser. Gjennom å gi konkrete eksempler håper vi å kunne bidra til å oppøve den etiske og profesjonsetiske sensitiviteten i konkrete praktiske situasjoner. Denne bokens bidrag er blant annet å argumentere for rommets betydning for etisk praksis. Etikk kommer til uttrykk og begrunnes i et samspill mellom konkrete situasjoner og bruk av teorier og prinsipper. For eksempel det overordnede kantianske prinsippet om aldri å redusere et annet menneske til et middel, men alltid behandle mennesket som et mål: Dette kommer til uttrykk i konkrete sammenhenger hvor det står noe på spill. Vi håper at bokens innsikter kan bidra blant annet til profesjonsetiske refleksjoner på profesjonsutdanningene og i profesjonell praksis. Rommet har betydning for praksis og former i mange henseender praksis, det er derfor relevant å trekke inn rommet i profesjonsetiske refleksjoner.

-I boken hevdes det at det etiske og normative vokser fram i erfaringene vi gjør oss når vi møtes i et felles rom. Kan dette rommet for eksempel være en psykiatrisk institusjon, eller tenker dere mindre konkret om disse rommene?

-Vi tenker såpass konkret at dette rommet kan være en psykiatrisk institusjon. Sett i et historisk perspektiv er det viktig nettopp å si at dette rommet kan være en psykiatrisk institusjon. Mye av den romlige praksisen som har funnet sted i institusjoner har vært etisk, faglig og menneskelig feil, selv om hensikten kanskje har vært god. En etisk åpenhet mot de personene en deler rommet med, for eksempel pasienter, barn, profesjonsutøvere og pårørende, er viktig for hvordan samhandlingen i rommene foregår og hvilket handlingsrom den enkelte har.

-Men det kan vel være at disse fellesrommene også kan føre til mindre etiske mennesker, altså at for mange mennesker i et rom kan gi dårlige erfaringer og økt konfliktnivå? Romantiserer dere ikke fellesrommenes muligheter?

-Det er ikke gitt at felles rom fører til felles opplevelse. Noen ganger dreier det seg om parallell diversitet i form av at forskjellige mennesker og grupper er i samme rom, men uten å komme i berøring med hverandre, etisk sett. Man kan unnlate å forholde seg til andre som er i samme rom som en selv, og som en kanskje opplever som annerledes. Fotgjengeren kan unnlate å se kvinnen som ber om penger, og profesjonsutøveren kan overse at pasienten er et helt menneske. I stedet reduseres den andre til en tigger og en diagnose og behandles som dette. Et annet eksempel er måten et etablert felleskap møter en person som står utenfor dette fellesskapet på. Et aktivitetstilbud i en bydel av Oslo er preget av mennesker i omtrent samme alder og fra samme sosiale og økonomiske bakgrunn, folk hygger seg på de ukentlige samlingene. En kvinne som bor i nærmiljøet har en nabo som er rusmisbruker og som ønsker å komme ut av misbruket og etablere kontakt med nye mennesker utenfor rusmiljøet. Kvinnen kontakter da de ansvarlige for det ukentlige aktivitetstilbudet og forhører seg om hvordan hennes nabo vil bli tatt imot dersom de to skulle oppsøke dette tilbudet sammen. De ansvarlige for aktivitetstilbudet lar henne få vite at de ikke er interessert i at slike personer som hennes nabo skal delta i aktiviteten, til tross for at dette er et åpent og allment tilbud. Kvinnen tør da ikke anbefale naboen å oppsøke dette miljøet. Dette siste eksempelet viser hvordan fellesskap og rom som er felles kan føre til selvtilstrekkelighet og at de som opplever at de eier rommet og praksisen lukker seg mot andre mennesker, som de opplever å være annerledes enn seg selv.

-Hva med maktforholdene i disse rommene? Hvem har ansvar for å rigge rommene slik at det kan komme positiv etisk refleksjon ut av disse rommene?

-De som har mest makt og innflytelse over rommet. Kommunens planavdeling kan for eksempel planlegge et byrom og møblere dette på en måte som gjør det vanskelig å sove på benkene og sitte gatelangs. En institusjon kan rigges på en måte som gjør det vanskelig for beboerne i institusjonen å få tilgang til private rom. Men i bruken av rommene er det også en åpenhet, et kirkerom kan bli en helsestasjon og et apotek, en skole kan bli brukt til sosiale aktiviteter etter skoletid. Personene som bruker rommene inngår i relasjoner til hverandre som også er preget av makt. Dette handler blant annet om eierskap til rommene, hvor for eksempel en profesjonsutøver kan oppleve å ha større makt i et rom og en relasjon enn den som er i behov for omsorg, støtte eller hjelp. Ved å være tilstede i byrommet tilegner en rusbruker seg dette rommet, tar til seg retten til å være der. Hvis byens myndigheter legger til rette for trygge offentlige toalett og tilgang til ly for natten i form av overnattingssteder for hjemløse, signaliserer dette åpenhet for at ulike personer kan være i byens offentlige rom også uten å ha tilgang til økonomiske ressurser.

-Kan et rom forandre seg, altså at et definert og lukket rom forandres til et mer etisk og åpent rom?

-Ja. Et rom kan gis over fra en praksis til en annen, som menigheten i Gøteborg som lar kirken brukes til helsehjelp for papirløse. Da legger en til rette for at en gruppe som vanligvis er uønsket, papirløse, kan være tilstede i et rom og være en del av en romlig praksis som påvirker både den som yter og den som mottar helsehjelpen. I dette tilfellet gir praksisen mennesker rom og derigjennom anerkjennelse. Derfor handler også dette eksempelet om makt. Også begrepet «gjestfrihet» som brukes i boken er et asymmetrisk begrep idet en gjest bare er velkommen når det finnes en vert som er «gjestfri». Dermed posisjonerer begrepet og en bruk av begrepet både giver og mottaker i roller som kan ha som formål å opprettholde status quo og maktrelasjoner som kanskje den som er vert er mest bekvem med.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv