Stig Mass på ytre høyre

Et eller annet sted i underbevisstheten må mine foreldre ha visst at jeg kom til å jobbe mot stigmatisering. Setter du mine initialer i etternavnene sammen med fornavnet blir det jo tross alt stigma.

Skrevet av: Thomas Øverbø

BLOGGER: Stig Mass Andersen står bak prosjektet "Bipolar Superstar" som har visjon om å skape trygghet rundt mental helse blant folk flest. Dette gjøres ved å fronte et på godt og vondt positivt syn på temaet. Hans egen historie er utgangspunkt i det han formidler (FOTO: Stig Mass Andersen).

Bloggpost av Stig Mass Andersen

Så du kan si at jeg ble stigmasstisert ved dåpen. Også stigmatisert cirka 25 år etterpå.

Jeg sier ikke det for å syte. Det er bare fakta. Møtte altså stigma når jeg ble det som kalles psykisk syk. Og egentlig ganske forståelig. For jeg var anonym. Eller hadde ikke baller til å være åpen om du vil. Vet den siste setningen er flåsete. Spesielt siden mange kjemper med spørsmålet om de skal være åpne eller ikke i skrivende stund. Men jeg håper du holder ut til litt senere i artikkelen for å skjønne årsaken til uttrykket.

Jeg var altså anonym. Dermed; mann, 25 år, psykisk syk, ute av kontroll. Om jeg hadde lest disse ordene uten å vite at de handlet om meg tror jeg at jeg hadde stigmatisert meg selv. For når jeg ser en artikkel hvor man av ulike årsaker har anonymisert noen våkner en instinktiv nysgjerrighet hos meg. Hvorfor er han anonym? Han må jo ha noe å skjule? Har han gjort noe ulovlig?

Det gjorde også vondt å lese ting i aviser eller sosiale medier uten mulighet for å si fra. Jeg hadde all mulig rett til å bruke min ytringsfrihet for å endre bildet. Men jeg turte ikke. Og ble da endret til en person uten noen offentlig stemme. Derfor kjente jeg en smerte når folk med sterk ytringsmakt i media bommet totalt på målet når de forsøkte å sette et konstruktivt lys på psykisk helse.

Det gjør at jeg nå kjenner en enorm glede over å ha fått muligheten til å være med på laget som jobber for en bedre psykisk helse. Siden jeg er ganske ny i gamet vil jeg plassere meg selv på høyre ving (ikke politisk, bare på banen). Der har jeg en ganske fri rolle hvor jeg får kan få lære av de andre medspillerne på laget. Og det er mange gode spillere. Noen navn jeg kan nevne er; Ingeborg Senneset, Adrian Lorentsson, Merete Nesset, Anne Grete Teien, Marita Hansen, Odd Volden, Sigrun Tømmerås, og Nina Emilie Ørbech. Og det er mange flere.

 

Rett som det er ser man juicy oppslag i media om spillere som har kranglet på trening. Det er nok en fare for at det kunne skje på vårt lag også. For vi er ikke alltid enige om taktikken. Eller rettere sagt; Hva som er rett vei å gå for å skape en bedre psykisk helse blant folk i Norge. Men jeg mener at kun ved å vise fram et ansikt er vi på vei til å endre noe. For jo flere som viser ansiktet sitt offentlig og snakker om dette desto vanskeligere blir vi å stigmatisere. Og det blir vanskeligere å samlebåndsbehandle oss. Altså behandle alle likt fordi vi har den psykisk syke merkelappen. Det være seg på i møte med andre mennesker i hverdagen, med sykehuspersonell, og politikere.

Motstanderlaget endres fra tid til annen uten at spillerne selv skjønner at de er med. Men NRK har et bedriftslag som vi spiller mot en gang i blant. Vi møtte dem en gang på i beste sendetid på TV i fjor. De forsøkte å spille oss ut blant annet ved å sette tidenes mest tabloide tittel på en debatt om psykisk syke. Men da stilte vår spiller Adrian Lorentsson opp og skaffet oss poeng med et presist og flott innlegg som gikk rett i mål. Han satte rett og slett motstanderlaget på plass. Og slikt skjer oftere og oftere. Fordi det ikke er mulig å spille vårt lag utover sidelinjen i den offentlige debatten. Til det er vi i ferd med å bli for sterke.

Nå skjønner dere sikkert hvorfor jeg snakket om at jeg ikke hadde baller. Jeg snakket altså om det å kunne ha ballen i beina. Og bidra med å forsøke å treffe målet om å skape en bedre psykisk helse for folk flest. Det å være en medspiller og ikke sitte på sidelinja har på mange måter endret livet mitt det siste halvannet året. Det betyr så mye å kunne være med som en liten brikke i den store kampen for å endre folks syn på mental helse. Og jeg ser at den endringen allerede er på vei til å skje. Sakte men sikkert får vi flere folk med på vårt lag. Dette i form av at de snakker åpent om sin mentale helse. Folk med og uten papir på om de har slitt psykisk. Og med og uten vitnemål på om de faglig kan snakke om det.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv