Trender i våre historier

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse har opp igjennom årenes løp samlet historier fra brukere og pårørende. Dette har bibliotekar og seniorrådgiver Eskil Skjeldal sett nærmere på. Her er hans oppsummering.

Skrevet av: Astrid Borchgrevink Lund

Eskil Skjeldal

Kriteriene for disse historiene har vært løse, men det har blitt stilt krav til en viss distanse til egne erfaringer, og at ingen utenom historiefortellerne selv skulle identifiseres. Disse historiene er råmateriale, de er innblikk i ulike menneskers hverdag, med psykiske utfordringer i eget liv eller andre nært på skribentens liv. Det som er spennende med disse historiene er at de gir et innblikk i de helt private erfaringene skribentene har gjort seg. Erfaringene er lokale, de finner sted i et bestemt menneskes liv, akkurat slik som de er beskrevet. Men om man løfter blikket, og ser utover mangfoldet av historier er det også mulig å se noen fellestrekk. Mange forteller om de samme erfaringene, de samme følelsene, om de samme utfordringene og de samme bedringsprosessene. Dette har gitt muligheter for å forsøke å skrive disse erfaringene tematisk sammen. Dette er et forsøk på å systematisere og punktvis løfte opp de erfaringene som våre mange historier vitner om.

Faren med dette er at man løsriver enkeltpersonenes erfaringer fra den større historien. Alle er unike, alle har bare sin historie som er gyldig for den det gjelder. Men samtidig er det viktig å lese for å se etter trender og den unike brukerkunnskapen i det levde livet. Håpet er at andre kan se spor i hva alle disse menneskene forteller, og videre kan ta dette med seg, som pårørende, som bruker, som psykiater, psykolog eller sykepleier. Slik kan disse historiene virke slik at fremtidens psykiatri blir bedre. Gjennomgående er behovet for flere brukerstemmer, som sammen kan gi en mer virkelighetsnær erfaringskompetanse, og som kan utfordre et fagfelt som flere mener har hatt monopol på å fortolke og formidle effekten av etablerte, psykiatriske behandlingsmetoder.

Etter en systematisk lesning av våre historier, har vi identifisert følgende tema i brukernes og pårørendes historier innen feltet psykisk helse:

Makt-avmakt

  • Flere forteller om at veien inn i psykiatri førte til et tap av egen stemme, og et tap av følelsen av å bli lyttet til.
  • Mange skriver om veien inn i psykiatrien som en opplevelse av makteløshet, og at tjenesteyteren har for stor makt. Maktbalansen er skjevfordelt: Tjenesteyterne kan dele ut diagnoser, som flere beskriver som det samme som å bli stemplet og stigmatisert, men de har også fortolkningsmakten over tilfriskningstiltakene. Noen beskriver brukerne som på bunnen av et klassisk makthierarki, og det er vanskelig å bli hørt oppover i systemet. Andre forteller også om svært gode møter og gode erfaringer med norsk psykiatri, og at de har møtt gode mennesker med stor omsorgsevne.

 Personalets holdninger og relasjoner

  • En etterlyser større evne fra helsepersonellet til å undre seg med pasientene. En sier at psykosene er skattene hennes, som hun ønsker og forventer vil kunne gi henne en ny mening. Men når medisineringen blir hovedsaken, stanses disse konstruktive prosessene kjemisk.
  • Flere etterlyser at ansatte må tørre å bli berørt både psykisk og fysisk. De mener at psykisk helsefeltet krever et trygt og integrert personell, som tør å være nær egne følelser og egen utilstrekkelighet. Personellet må være sårbare og sannferdige mennesker.
  • Det er helt tydelig at den gode relasjonen mellom bruker og ansatte er helt sentralt for mange når de skisserer det som førte til bedring og nytt håp. Vi får høre at denne relasjonen må være preget av støtte, nærhet, trygghet og respekt. Først når denne gode relasjonen var etablert, kan kreative krefter forløses slik at veien mot bedring kan begynnes og nytt håp kan tennes. Mange forteller at den gode relasjonen nesten er viktigere enn å fokusere på enn de ulike terapeutiske metodene.

Egne ressurser

  • Flere nevner viktigheten av å få kartlagt brukerens ressurser, for å bruke disse i behandlingen. Mange forteller at mestring gir mening.
  • En sier at for at behandlingsopplegget skal være faglig og etisk forsvarlig må man finne pasientens egen motstandskraft og forsøke å styrke denne gjennom terapi, læring og mestring.
  • To med psykotiske erfaringer forteller at de ikke ser dette som en genetisk sykdom, defekt eller lidelse, men som en konkret psykisk reaksjon på identifiserbare og ytre belastninger. Noen pasienter vil lære denne dimensjonen ved seg selv å kjenne, og lære seg å mestre dem. Det er helt tydelig å høre at de mener at de psykotiske erfaringene rommer helbredende krefter. En bruker forteller om at vedkommende tror at det ligger kreative ressurser i schizofrenien og i den bipolare lidelsen, og at bedringen ligger i å få hjelp til å kontrollere og mestre disse friske kreftene, ikke medisinere dem bort.

Diagnoser og medisinering må erstattes av hjelp til å løse konkrete problemer

  • Et gjennomgående trekk er viktigheten av å tone ned diagnosebruk og medisinering, og heller fokusere på det brukeren har problemer med, og styrke konkrete løsninger på problemene. En sier det så konkret: «Det å få en psykisk reaksjon kan sammenliknes med å få allergiske reaksjoner mot for eksempel kattehår. Det første pasienten da må gjøre er å eliminere kilden for reaksjonen med å kvitte seg med katten. Det nytter ikke å bare sminke over utslettene med stadig tykkere lag dekkende kremer.» Disse kremene er en metafor for medisinbruken, og rommer en kritikk mot at behandlingsapparatet fokuserer mer på medisiner enn på den opphavlige og naturlige reaksjonen. Det er altfor lite fokus på urett og belastninger som pasienten har blitt utsatt for forut for den psykiske reaksjonen. Om ikke psykiatrien fokuserer på årsaker og sammenhenger, og setter ressurser inn på å kompensere for disse, produserer den bare svingdørpasienter, hevdes det.
  • Medisiner sløver ned og forhindrer motivasjon og egenkraft til å bli bedre. En forteller at man trenger sin tankes fulle kraft for å bli frisk igjen, og at medisinene frarøver pasienten denne kraften. Om behandlingen av en psykose består av å legge lokk på opplevelsene fra psykosen, blir stoffet ubearbeidet, og det fører til nye utbrudd.
  • Noen mener at medisiner er greit, så lenge den som det gjelder selv vil ha det og opplever bedring ved å bruke det.

 Menneskerettigheter og juss

  • Flere mener at den omfattende tvangsbruken i norsk psykiatri bryter med internasjonale menneskerettigheter. Flere brukere føler at psykiatrien diskriminerer dem, at deres menneskerettigheter ikke blir ivaretatt når psykiatrien ikke inkluderer dem i valg av behandling og helsehjelp, eller når psykiatrien har den fulle og hele definisjonsmakten. De krever rettsvern og beskyttelse mot overgrep på lik linje med andre borgere. Problemet er den psykiske helsevernloven, som mange mener er grunnleggende diskriminerende. Norge har undertegnet FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). CRPD sikrer like menneskeretter for mennesker med nedsatt funksjonsevne, inkludert psyko-sosiale funksjonsnedsettelser. Mange mener at historien viser systematiske overgrep begått mot mennesker som er underlagt psykiatriens tvang. Lovgivningen gir ikke vern mot disse overgrepene, og brukere krever at norsk psykiatris overdrevne fokus på tvangsmedisinering og annen tvang må rette seg etter internasjonal lov og rett.

Pårørende som ressurs

  • Flere forteller om at pårørende ekskluderes, og får for lite informasjon og for liten mulighet til å delta i pasientens tilfriskning. En sier: «Hvorfor er det slik? Hvem kjenner meg best? Jeg tør påstå at det er meg! Og deretter min mann, mine barn, min mor og andre pårørende. Hvorfor kan ikke de da få uttale seg og delta i min bedringsprosess i større grad?» De fleste som skriver om pårørende mener at de er en ressurs som inkluderes alt for lite i prosessen med å sikre brukeren nytt håp og tilfriskning.

Tvang

  • Flere forteller om at definisjonen av tvang må utvides, og at det må kartlegges hvilke tiltak som nå ikke blir oppfattet som tvang av tjenesteyterne, men som brukerne oppfatter som tvang. En bruker deler opp tvangen i 3: Formell tvang (tvangsinnleggelse, beltelegging, tvangsmedisinering, skjerming), uformell tvang (overtalelse til medisinering, strafflignende reaksjoner, inndragelse av goder og permisjoner osv) og fordekt tvang (paternalisme, makten i å stille diagnoser og å «klistre» den på brukeren, makten som ligger i å uttale seg om kjemiske prosesser i brukerens hjerne, det å berøve pasienten egne ressurser og håp, ikke tilgang på alternative behandlingsformer eller gi tilgang på samtale og dialog, osv).
  • Flere mener at tvangsmedisinering er passiviserende og uforsvarlig, fordi det hindrer pasienten å komme i kontakt med helbredende egenressurser.
  • Alternativer til tvang er for dårlige, og må utvikles. En sier det rett ut: Et godt alternativ til tvang er å unngå tvang. Et annet er berøring, flere forteller om at de ofte kan trenge fysisk kontakt, men at de aldri får det fra personellet i behandlingsapparatet. En mener at det beste alternativet til tvang er frivillig innleggelse. Skjerming og samtaler kan fungere mot psykoser, opplæring og mestring av å kjenne etter psykose kan forhindre nye psykoser. Stressituasjonen rundt en tvangsinnleggelse kan føre til en ny psykose, dette blir brukt som et argument mot tvangsinnleggelsen.
  • Det er noe forskjellige oppfatninger av tvang, og medisinbruk: Noen forteller om gode erfaringer med tvangsmedisinering og tvangsinnleggelse, og klarer å se de hjelpende og konstruktive aspektene i tvangen.
  • Noen er takknemlige for erfaringene med tvang fordi de da tross alt kom i kontakt med egen drivkraft og eget sinne over det de opplevde som overgrep.

 Trening og arbeid

  • En mener at den helbredende effekten av fysisk aktivitet og hjelp til å komme tilbake til arbeidslivet og arbeid er altfor lite utprøvd. Å ha en meningsfull jobb og å ha noe å gå til er en mestringsstrategi som kan fungere like godt eller bedre enn medisiner og annen terapi. Grunnen til det er at i disse prosessene kommer man i kontakt med egne evner og ressurser og får bruke dem. Flere nevner at behandlere må fange opp de som lider tidligere ved å tidlig kartlegge arbeidsevne og ved å få flest mulig ut i arbeidslivet.

Utviklingen av fremtidens psykiske helsetjenester må satse betraktelig mer på disse initiativene fra brukere og pårørende som vi kan lese om i historiene våre. Forskning på maktrelasjoner, på personalets holdninger og på effekten og mestring gjennom fysisk aktivitet og arbeid, må økes. Vi må få kartlagt om tjenestene innen psykisk helse er i tråd med internasjonale menneskerettigheter og nasjonalt lovverk. Vi må få vite langt mer om omfanget og effekten av den høye tvangsbruken i landet, og vi må kartlegge hvilke tiltak som faller inn under definisjonen av fenomenet «tvang», sett fra brukerens side. I tillegg må pårørendes rolle styrkes. Flere brukere forteller om at de er de viktigste personene i bedringsprosessen. Diagnoser og medisiner må tones ned, det er et stort ønske om at psykiatrien heller bør fokusere på å hjelpe mennesker med å løse konkrete problemer. Dessuten må alle tjenester innen psykisk helse se på den enkeltes iboende ressurser, og satse på tiltak der disse ressursene blir aktivert.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

  • Det er litt som et eget språk

    kr 100,00
    Kjøp
  • Samarbeid om gode løsninger

    kr 100,00
    Kjøp
  • Journal og epikrise. Hva har du skrevet om meg?

    kr 75,00
    Kjøp
  • Taushetsplikt. Hvem skal vite?

    kr 50,00
    Kjøp

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv