Trening i å drømme stort

For cirka tre år siden nærmere bestemt 11.juli 2011 endte jeg i belteseng. Det er den eneste natten jeg har tilbrakt i en sånn seng. Jeg husker redselen da jeg så sengen og forsto at jeg skulle bli festet i den.

Skrevet av: Thomas Øverbø

BLOGGER: Stig Mass Andersen står bak prosjektet "Bipolar Superstar" som har visjon om å skape trygghet rundt mental helse blant folk flest. Dette gjøres ved å fronte et på godt og vondt positivt syn på temaet. Hans egen historie er utgangspunkt i det han formidler (FOTO: Stig Mass Andersen).

Det er ikke så mye jeg husker ellers fra den natten. For jeg hadde nesten ikke sovet på flere døgn. Og det gikk rimelig hardt utover hukommelsen. Men jeg husker også en ting til. Jeg husker at det snudde da jeg så nærmere på båndene rundt håndleddene mine. Fordi de lignet på de rocka båndene jeg pleide å ta på meg når jeg hadde konsert. Og jeg tror det gav meg en liten strime av håp fordi det minnet meg om noe jeg kunne.

Og det minnet meg om de fine gutta jeg spilte med i bandet. Det igjen gjorde at jeg begynte å tenke på alle folka jeg hadde rundt meg. Og hvor endeløst langt fra dem jeg var akkurat da. Akkurat da i den senga. Den natta. Så jeg begynte å samarbeide mer.

Årsaken til at jeg hadde endt i den senga var at jeg hadde utagert. Det er hvert fall det som står i journalen min. Og det er helt riktig. Jeg hadde agert at jeg ville ut.

 For dagen før hadde jeg vært flink og skrevet en plan over hva jeg skulle gjøre dagen etter. Vi fikk beskjed om det der inne. At det var riktig å skrive dagsplaner. Jeg hadde da skrevet en detaljert plan over hva jeg skulle gjøre. Og jeg hadde datert den 11.juli. For jeg skulle spille konsert for mine venner og familie. Jeg trodde den gang at jeg var en superstjerne som kunne få alt til å skje bare ved å knipse.

 

Så når jeg da ble hindret i å holde den konserten demonstrerte jeg det ved å bli sint. Men jeg var aldri farlig. Jeg var veldig klar over hva som var mennesker og hva som var ting. Så jeg sparket i dører. Også gjorde jeg noe som var hovedårsaken til at jeg endte i belter. Jeg knuste en gitar. Midt på dagligstuen på Lovisenberg.

Og etterpå sa jeg at det var noe av det vakreste jeg hadde gjort. Jeg holdt på det standpunktet så lenge jeg var der. Når jeg leser i journalen i etterkant kan det virke som det var en av årsakene til at jeg ble holdt der lenge. At de ikke fikk meg til å forstå at det ikke var vakkert å knuse en gitar.

Men jeg mener fortsatt at det var vakkert det jeg gjorde. For jeg har sett gitarer bli knust på scenen før. Da har jeg alltid tenkt at det er så kunstig og planlagt. Det blir aldri noe deilig rocka opprør av det. Men å knuse gitaren inne på psykiatrisk i et spontant opprør over at jeg ikke fikk spille min innbilte konsert mener jeg fortsatt var fint sett fra et kunstnerisk og rocka perspektiv.

Og jeg tror det er noe av årsaken til at jeg har klart meg så bra i etterkant som jeg har gjort. Jeg har forsøkt å forstå hvorfor jeg har gjort de forskjellige handlingene mine. En stund skammet jeg meg over det med den knuste gitaren. Men når jeg nå har snudd det til å igjen kunne se det vakre i det har det bare blitt en del av den historien som former meg til den jeg er.

Den drømmen om konsert gjorde at jeg endte så langt nede som jeg noen gang har følt at jeg har vært den natten. For det er så utrolig langt fra det å være helt overbevist om at man er en superstjerne som skal få konsertdrømmen oppfylt til å ende innestengt på tvang med alt som hører med.

Men konserten skal nå gjennomføres. Flere har fått troen på den drømmen som en gang kun ble oppfattet som syk. Det er en stor seier for meg. Samtidig er det også skummelt å skulle gjøre det største jeg til nå har gjort som artist. Men det kommer godt med at jeg har trening i å drømme stort.

Eller som journalen fra den tiden jeg lå innlagt sier: Pasienten har grandiose tanker.

 

Det stemte jo på den tiden da jeg ikke hadde forutsetning for å oppnå de store drømmene og målene jeg satte meg. Den gang dro jeg til Stortinget for å snakke med daværende kulturminister Trond Giske om å gi meg platekontrakt. Når ikke han hadde tid til en spontan prat dro jeg innom VG for å høre om kanskje musikkjournalist Stein Østbø kunne hjelpe med det samme.  Men jeg fikk naturlig nok bare rare blikk fra alle jeg møtte.

Jeg ser jo at jeg var ganske ute og kjøre når jeg gjorde disse tingene. Men jeg har tatt med meg noe av den naive ureddheten, og en sterk tro på at bare man jobber godt med det man setter seg mål om så kan det oppnås.

Nå som jeg har kontroll er dette gode egenskaper. Det har vært viktig for meg å jobbe meg gjennom skammen over alle de rare tingene jeg gjorde. For det var først da jeg klarte det at jeg begynte å analysere hendelsene nok til at jeg kunne hente ut kunnskap fra dem. Dermed kunne jeg ta dem med som gode erfaringer i min vei videre.

Se forøvrig video:

https://www.youtube.com/watch?v=x9h7x5EgPOE

Stig Mass Andersen

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv