Underlig raushetskampanje

Denne ovenfra-ned-holdningen er det siste mennesker med psykisk uhelse trenger å utsettes for, og slett ikke i en kampanje som har som mål å gjøre livene deres lettere å leve.

Skrevet av: Eskil Skjeldal

Eskil Skjeldal, Seniorrådgiver, Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, Ph.d. i moralfilosofi. (Foto: Morten Bjerk)

Denne kronikken står også på trykk i Dagsavisen 10. oktober 2018.

Årets tema for Verdensdagen for psykisk helse er «raushet». Det er forståelig at et såpass åpent begrep, som heller ingen vil finne på å kritisere, velges i en allmenn, offentlig opplysningskampanje. Men når et slikt flertydig begrep brukes som ideal for hvordan vi skal møte komplekse psykiske fenomener, kan resultatet bli forvirrende. Og i verste fall kan raushetsbegrepet føre til det motsatte av kampanjens mål for dagen: Å redusere stigmatisering av psykisk syke.

Verdensdagen for psykisk helse er en viktig anledning til å velge et tema som kan bidra til å gjøre hverdagen enklere for de av oss som sliter med psykiske utfordringer. Årets tema «raushet» er et underlig temavalg, av flere årsaker.

Hvilken forståelse av raushet finner vi i begrunnelsen for valg av årets tema (se: www.verdensdagen.no)? Raushet er sjenerøsitet, altruisme, nestekjærlighet, kan vi lese. Raushet kobles til aksept av forskjellighet eller det som er oss fremmed, raushet er aksept av det som ikke er perfekt, leser vi videre. Men hva går tapt i en slik forståelse av raushetsbegrepet i en holdningskampanje om psykisk helse?

Den danske filosofen og teologen Knud E. Løgstrup brukte store deler av sitt virke til å finne og beskrive noe vi mennesker kunne oppleve, enten i oss selv eller fra andre. Disse fenomenene kalte han spontane livsytringer. En slik spontan livsytring kunne være en plutselig innskytelse i oss, som et sterkt behov for å tilgi en annen, å gjøre noe godt for et annet menneske, å være god når du brenner av hevnlyst eller å avstå fra å hevde din rett. Likheten mellom alle disse fenomenene, ifølge Løgstrup, var at disse livsytringene ikke var tillært, at vi ikke bestemte oss for å utføre dem. Viljen er suspendert når du okkuperes av en spontan livsytring. Det er derfor ingenting menneskelig ved disse, de kommer utenfra, ikke innenfra, og tar oss som gissel.

Når livsytringen kommer på besøk, er vi i livsytringens vold. Vi erfarer at godhet avler mer godhet, og at vi ikke tømmes etter hvert som vi gir og gir, men tvert imot fylles opp. Dette har vi alle erfart. Et annet fellestrekk er at livsytringene rykker mennesket ut av sin vanedannende kretsing om seg og sitt. I siste instans koblet Løgstrup disse livsytringene til Gud, som hadde skapt verden og alle mennesker, men la oss holde Gud utenfor i denne sammenhengen. Poenget hans var at disse livsytringene nettopp er spontane. De er utenfor vår kontroll, vi kan ikke bestemme over dem. De kan ikke brukes inn i et system for å gjøre mennesker bedre eller mer moralske. Om vi forsøker å tvinge dem fram, vil de ikke vise seg.

Om raushet skal tolkes slik, som en gave som blir gitt den som virkelig åpner seg for et annet menneske, så kan ikke raushet lovbestemmes eller nedfelles i en tipunkt-liste over hvordan vi mennesker skal oppføre oss. Raushet kan ikke tenkes fram eller systematiseres. Raushet er ikke en regel eller norm som kan kultiveres eller dyrkes fram ved kampanjer eller holdningsskapende arbeid. Raushet skjer dypt i oss, i møte med et annet menneske som kaller på noe i oss, og da ikke ved verbale krav: Den annens sårbarhet treffer vår egen sårbarhet, og vi innser at den andre kunne vært meg.

Jeg tror Løgstrup var inne på noe viktig når det gjelder raushetens gave-karakter. Når rausheten som en sårbar gave kobles til toleranse-begrepet, er det uheldig. Verdensdagen er et viktig konsept, og de som står bak alt arbeidet opp mot selve dagen, skal ha ros for det gode arbeidet. Men hvem valgte temaet?

Denne gangen har en manglende bevissthet rundt valg av tema spilt oss alle et puss: For det første kan det høres ut som om vi skal tolerere mennesker med psykiske utfordringer. Toleranse er å akseptere eller tåle noe som vi ikke nødvendigvis liker eller forstår. Toleranse kan læres. Men veien er dessverre kort til at en forståelse av raushet som toleranse kan føre til stigmatisering av psykisk syke: Ja, de er annerledes enn meg, men jeg skal tolerere dem, for jeg er raus. Hvordan ville du selv likt å bli gjenstand for andre menneskers toleranse, bare fordi funksjonsnivået ditt ikke er som de fleste andres? Skal vi tolerere mennesker som sitter i rullestol? Toleranse er noe den som har makt utviser over de som ikke har makt. Denne ovenfra-ned-holdningen er det siste mennesker med psykisk uhelse trenger å utsettes for, og slett ikke i en kampanje som har som mål å gjøre livene deres lettere å leve.

Les våre nyeste saker:

For det andre: Verdensdagen er en stor anledning til å sette virkelige problemer på dagsordenen, ikke populære honnørord. Ved valg av et såpass ukontrollerbart fenomen som raushet, har en god anledning til å forbedre livene til mennesker med psykisk uhelse trådt noe i bakgrunnen. Jeg tror ikke ansatte, behandlere eller borgerne i landet vårt får konkrete nok utfordringer når temaet er raushet. Vi kunne likegodt fått temaet «kjærlighet», vi hadde vært like langt. Hva om de som arbeider med Verdensdagen heller fikk et konkret problemområde, der vi alle kunne blitt utfordret på reelle utfordringer på feltet? Slik kunne helsemyndighetene løftet opp de mest utsatte pasientgruppene, akkurat nå, og brukt anledningen til å fokusere på økt innsats for disse. Og hvorfor ikke legge seg på det samme temaet som Verdens helseorganisasjon (WHO), der de hvert eneste år løfter opp virkelige problemstillinger, i år ungdom og psykisk helse?

Flere kronikker som har skapt debatt:

For det tredje: Verdensdag-kampanjen skal øke kunnskapen og åpenheten om at alle har en psykisk helse. Kampanjen skal øke kunnskapen om hva som gir gode levevaner. Hvordan kan temaet «raushet» bidra til dette? Om vi tolker raushet som noe vi ikke kan bestemme oss for, eller oppfordres eller tvinges til, tror jeg ikke at temaet «raushet» er i nærheten av å øke kunnskapen eller åpenheten om at vi alle har en psykisk helse. Jeg tror faktisk at valg av tema kan stå i fare for det motsatte: Ved at rausheten tolkes som toleranse for ulikhet – og denne ulikheten holdes kun oppe ved at vi har en forståelse av at noen er syke og andre friske, noen er innenfor, mens andre er utenfor og fremmede (slik er all ulikhet, den er avhengig av to forskjellige størrelser) – vil denne toleransen bidra til å øke forskjellene mellom de av oss som har psykiske utfordringer og de som ikke har det. Og det var neppe meningen.

Her kan du se lese kommentarene fra diskusjonen på Facebook.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

  • Samarbeid om gode løsninger

    kr 100,00
    Kjøp
  • Journal og epikrise. Hva har du skrevet om meg?

    kr 75,00
    Kjøp
  • Taushetsplikt. Hvem skal vite?

    kr 50,00
    Kjøp
  • Tvang og samtykke

    kr 50,00
    Kjøp

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv