-Vi har mye makt over pasientene

Erfaringskompetanse delte ut 400 hefter om samtykkekompetanse og taushetsplikt på Psykiatriveka. Vi møtte Ulrik Malt til en samtale om psykiaterens makt og avmakt i dagens psykiske helsevern.

Skrevet av: Tormod Klovning

-Hvordan er den nye loven om samtykkekompetanse implementert og hvordan tar psykiaterne dette i bruk, Ulrik Malt?
-Kortversjonen er psykiaterne synes at dette er uklart. Det går ikke klart frem av loven hvordan vi egentlig skal definere samtykkekompetanse

-Hvordan virker dette inn på psykiaternes arbeid?
-Det betyr at det er en betydelig usikkerhet og at loven kan bli satt i verk litt ulikt på de forskjellige stedene. Det er i hvert fall mitt inntrykk. Gitt denne uklare situasjonen mener jeg at vi burde vurdere samtykkekompetanse på samme måte som vi gjør det innen somatikken. Dersom en pasient ikke ønsker behandling og psykiater mener dette medfører fare for liv, vil psykiater gjøre et intervju for å kartlegge samtykkekompetansen, om pasienten virkelig forstår de mulige konsekvenser av sitt valg. Psykiaters vurdering skrives ned og tilsvarende vurdering gjøres av ny psykiater uavhengig av den første. Vurdering skrives ned og somatisk lege på sykehuset, i mitt tilfelle Rikshospitalet, gjør igjen sin vurdering før alle tre setter seg ned og tar en beslutning. Dette bør være vanlig prosedyre også i psykiatrien, men med den forskjell at den andre som vurdere kan være en psykolog og at den «somatiske» legen kan erstattes av en tredje fagperson som også eventuelt kan være en erfaren spesialsykepleier i psykiatri. En utfordring med den nye loven er at den kun forutsetter to personer og at den andre ikke skal være lege «men en annen person, for eksempel en miljøarbeider». Det er jeg personlig skeptisk til fordi jeg mener vurderingen bør gjøres av en høy faglig kvalifisert person som foreslått over.

-Et nytt element i loven er vel at fare for egen helse ikke rokker med samtykkekompetansen, kun fare for eget liv?
-Det er riktig, men fare for liv kommer litt an på hvordan man vurderer det. Det er jo stort sett antipsykotika vi snakker om her og mange av oss mener at ca. 40% av pasientene klarer seg godt uten medisinene. Men i den andre gruppen vil kanskje en tredjedel av pasientene risikere død ved å nekte medikamentell behandling. Men det er gruppedata. Vi skal gjøre en individuell vurdering og da er regelen at hvis risikoen for død overstiger 50%, vil samtykkekompetanse komme inn. Men her har vi jo ikke gode data som kan veilede oss. Vi er i en gråsone og ansvaret hviler i slike tilfeller selvfølgelig tungt på psykiateren.

-Dette tar oss til neste spørsmål. Har psykiaterne for mye makt over pasientene i dag?
-Jeg vil si at vi ikke har for mye makt over pasientene, men vi har mye makt. Når det gjelder samtykkekompetanse, tenker noen kolleger at de gjerne kunne slippe å gjøre slike vurderinger. På den annen side har en godt utdannet psykiater et fortrinn som psykologer og andre ikke har, nemlig kunnskap om den kroppslige delen og risikoen knyttet til dette. Det er helt vesentlig når man skal vurdere faren for en pasients liv og helse. Vi har den makten vi trenger, men alle valg innebærer risiko for feil og da er det jo psykiateren som sitter med svarteper og ansvaret.

-Hva tenker du om psykiaterens opplevelse av avmakt?
-På den ene siden forventes det at vi skal garantere optimal behandlingskvalitet og ta viktige faglige avgjørelser. Men mange avdelinger eller DPS-er ledes av ikke-kvalifisert fagpersonell med myndighet til å gripe inn i behandlingsforløpet og hvordan miljøet og staben skal rigges. I slike situasjoner har vi ingen myndighet og mange psykiatere sitter da igjen med avmaktsfølelse. Det kan ikke være faglig forsvarlig at en leder kan ha null faglig kompetanse og likevel kunne bestemme hvem som skal gjøre hva samtidig som ansvaret dyttes over på psykiatere. Jeg er skeptisk til denne modellen. New Public Management (NPM) er helt meningsløst og uten kvalitetssikring. Det er heller ikke krav til etterutdanning for psykiatere eller psykologer eller resertifisering etter noen års praksis. Og det finnes ledere i dag som ikke støtter opp om videre- og etterutdannelse for psykiatere eller psykologer. Da kan man gå glipp av helt nødvendig oppdatert kunnskap innen forskning på psykofarmaka, psykoterapi eller andre ting.

-Fra pasientens perspektiv vil kanskje spørsmålet om makt se litt annerledes ut?
-Deres perspektiv er ofte en konsekvens av det som har skjedd før. Jeg jobbet tidligere på Gaustad på en lukket avdeling med pasienter som hadde begått drap. Det var aldri behov for beltelegging selv om det var mye utagering. Psykiaterne hadde mulighet til å legge opp avdelingen på en slik måte at vi fikk roet ned miljøet og kunne ta vare på folk på en helt annen måte. I dag er det ikke helsefaglig styring. Kombinasjonen med NPM medfører at fokus for behandling er flyttet fra kvalitet til kvantitet. Når så uroen brer om seg og behandlingen svikter, stilles psykiaterne ofte til ansvar både innad og utad, f.eks. i pressen.

-Litt om balansen mellom psykoterapi og psykofarmaka slik du ser det?
-Respektfull samtale med pasienten for å forstå hvordan vedkommende tenker og føler er grunnleggende for enhver behandling i psykiatri. Psykofarmakologi er et tillegg som kan brukes der du ikke kommer til målet på annen måte. Nå er det fortsatt utilstrekkelig formell evidens for at psykoterapi har stor effekt, men sunn fornuft tilsier at psykoterapi er viktig. Og utilstrekkelig evidens betyr ikke at noe ikke virker. Vi kan dessuten ikke bare se på randomiserte kliniske studier. Vi må også vurdere erfaringskunnskap og andre typer studier. Men det må tilføyes at det er et problem at negative effekter sjelden måles i forskning på psykoterapi. Ord kan krenke, ord kan skade og ord kan drepe. Det har enorm betydning for videre behandlingsforløp også med tanke på tvang. Personalet på alle nivåer må læres opp til å forstå at ord har en enorm kraft i seg.

-Hva er erfaringskompetansen sin plass?
-Det er helt sentralt, selv om ingen pasienter har svaret på alt. Vi skal lytte til hverandre, men av og til tror jeg folk med erfaringskompetanse egentlig kjører frem sin egen opplevelse og genererer den til å gjelde alle. Det blir fort et spørsmål om hvor representativ og allmenngyldig synspunktene er. Derfor må vi fagfolk alltid gjøre en individuell vurdering av de forslag vi får. Vi kan og skal ikke ukritisk implementere alle synspunkter og forslag til endringer.   

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

  • Angrer på at hun har delt sin historie fra scenen
    Hun trodde det var forventet av en erfaringskonsulent å skulle dele sin historie i ulike faglige forsamlinger. Men nå vil Anne Eriksen Hammer ha mer fokus på konsekvensene åpenheten på en scene kan få....
  • Hvor kommer håpet og håpløsheten fra?
    Hva er håp, og er det noe som kommer innenfra eller utenfra? Dét var spørsmål som fikk fram mange ulike perspektiver rundt bordene på Sterkere Sammen-konferansen....
  • Solveig er kåret til årets erfaringskonsulent
    Erfaringskonsulent ved Kronstad DPS, Solveig Bartun Rob, mottok prisen som årets erfaringskonsulent 2019 under konferansen Sterkere Sammen....

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv