Vil ha galgenhumor ut av vaktrommet – og inn til pasienten

Stand up-komiker Merethe Lindstad vil at pasienter og fagfolk i psykisk helsevern skal le mer sammen. – Jeg tror det er mye galgenhumor på vaktrommet. Hvorfor ikke ta det med i møte med pasienten også? spør hun.

Skrevet av: Lena Beathe Arneberg

Merethe Lindstad figurerer hver måned på stand up-scener landet rundt. (Foto: Lena Beathe Arneberg)

Merethe Lindstad var invitert av Lillehammer kommune og fem samarbeidskommuner for å underholde på temadag innen rus og psykisk helse. Med seg under armen hadde hun en pakke bokstavkjeks.

Hun la den på et bord, så alle kunne se den. Etterpå kunne de forsyne seg. Hun ba dem tygge litt på bokstaver som ADHD, PTSD, OCD, ADD – og svelge dem.

–  Ikke at det er noe galt med diagnoser i seg selv. Men jeg ville ha fram at man kanskje skal prate mer med enn til pasientene, og ikke la diagnosene få større plass enn menneskene, sier Merethe Lindstad og humrer lett.

49-åringen kommer fra Oslo og er nå bosatt i Lillehammer. Hun figurerer månedlig på små og store stand up-scener landet rundt og blir hyret inn til konferanser, julebord og andre arrangementer. Lindstad spiller på galgenhumor; hun tar publikum med inn i den vonde fortida si og får dem til å le av den.

I 2016 ble hun kåret til Østlandets nye standup-stjerne i en konkurranse arrangert av Radio Metro og Reis Deg Komikerklubb.

Lindstad var rusavhengig i 25 år, og har lang erfaring som pasient og bruker i rusomsorgen og psykisk helsevern. Hun har også sonet for volds- og narkotikadommer.

Hun sluttet på LAR-medisin for fire år siden.

– Etter snuoperasjonen i livet, ble det tydelig for meg at selvironi ga meg mye selvtillit. Rus og psykiatri er tungt. Jeg vet veldig godt hvor mye alvor og grusomt som ligger i dette feltet.

– Men jeg tror vi kan grave oss for mye ned i det mørke og triste. Det bør være plass til humor inni mellom også. Rent fysiologisk skjer det noe når du trekker på smilebåndet. Å le har en undervurdert effekt, sier hun.

Lindstad på scenen i Jacobs kirke i Oslo. (Foto: Målfrid Sand)

LES OGSÅ: Hvor ble det av pasientenes behov i henvisningene?

Det hun ikke vil tulle med

Hva kan man ikke tulle med i dette feltet?

–  Jeg holder meg langt unna vitser om seksuelt misbruk. Noen ganger må jeg prøve ut materiale foran publikum for å finne ut om det jeg sier er greit eller ikke. Jeg har også erfart å fortelle en sann historie fra gata som folk lo godt av, men som bare ga meg vondt i magen etterpå.

–  Hva handlet den om?

– Den var fra perioden jeg var gatepusher på Plata. Vi var flere selgere som sto der. Så ropte en av dem til meg «Jeg har det beste dopet. Bare i løpet av morgenen i dag ga den tre overdoser». Den har jeg ikke brukt mer etterpå, det ble feil for meg.

– Har du fått tilbakemeldinger om at noen har blitt såret av vitsene dine?

– Ja, det var blant annet en pårørende som kontaktet meg fordi hun ikke likte at jeg tullet med rusmisbrukere og glutenallergi. Jeg spilte på ironien i å ha levd et så hardt liv på gata, og så kommer man i behandling og krever glutenfri mat. Jeg forstår hva den pårørende mente; at det ikke er noe verre at rusmisbrukere skal ha glutenfri mat enn andre. Men jeg synes fortsatt det er morsomt.

–  Tror du at pårørende kan reagere sterkere enn brukere?

– Ja, det tror jeg. Og det skulle da bare mangle. De opplever lidelsene på en annen måte. Og mens pasienten er den som får behandling, blir pårørende ofte glemt.

– Hva ønsker du å formidle?

– Det er selvfølgelig lett for meg, som er komiker, å be om mer humor i psykiatrien og rusomsorgen. Men hva om vi begynner med fagfolka? Arbeidshverdagen deres er også en stor, daglig påkjenning. Mange av dem forteller at de har galgenhumor på vaktrommet. Hvorfor ikke inkludere pasienten i det?

– Jeg mener ikke at man skal lage en dårlig vits om bipolar lidelse på vaktrommet, for så å gå ut og fortelle den til pasienten. Man må selvfølgelig kjenne på relasjonen man har til den enkelte, fortsetter hun.

Slik vil hun få mer humor i psykisk helsevern

For å etablere en kultur for humor og lodde stemningen i eksempelvis en gruppebehandlingssituasjon, viser Lindstad til gode erfaringer med improvisasjonsøvelser.

– En slik øvelse kan være at gruppa, bestående av behandlerne og pasienter, later som de kaster en ball med en bestemt farge rundt til hverandre. Etter hvert som «ballen» kastes rundt, tillegger gruppedeltakerne den flere egenskaper, farger og form som alle skal se for seg, memorere og beskrive høyt.

– Det er en type øvelse som er mer morsom i praksis enn det kanskje høres ut som. Poenget er å etablere en gruppedynamikk som får latteren fram, sier Lindstad.

49-åringen vitser stadig om CV-en sin; at hun med sine erfaringer gjennom narkotikasalg og pengeinnkreving kunne vært kvalifisert både som salgs- og økonomisjef i arbeidslivet. Ved siden av de månedlige komikeropptredenene, jobber hun i dag som dørvakt på kulturhuset i Lillehammer og som frivillig på Tyrili, hvor hun selv var bruker tidligere.

I perioden etter hun ble rusfri, gikk Lindstad inn i en tung periode. Hun isolerte seg inne foran TV, gikk på flere medikamenter, kostholdet var dårlig og hun la på seg 40 kilo.

– Det var en på Tyrili som utfordret meg til å finne på noe nytt å gjøre, noe som ga meg adrenalin. Stor i kjeften som jeg er, svarte jeg at jeg ville prøve meg på stand up. Og det ga meg et kick jeg aldri har kjent på før, sier hun.

 

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

  • Samarbeid om gode løsninger

    kr 100,00
    Kjøp
  • Journal og epikrise. Hva har du skrevet om meg?

    kr 75,00
    Kjøp
  • Taushetsplikt. Hvem skal vite?

    kr 50,00
    Kjøp
  • Tvang og samtykke

    kr 50,00
    Kjøp

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv