Her er de fire anbefalingene fra toppmøtet 2018

100 møtedeltakere drøftet hvordan vi kan gi bedre hjelp til barn som pårørende. Nå er rådene fra dem gitt videre til Helse- og omsorgsdepartementet.

Skrevet av: Lena Beathe Arneberg

Fra venstre: Hilde Hem, statssekretær Anne Grethe Erlandsen, Eskil Skjeldal og Arnhild Lauveng.

Hvem har hovedansvaret for å hjelpe et barn som trenger hjelp når foreldre/foresatte ikke strekker til? Hva er de største hindrene for å oppdage og hjelpe de barna som trenger det? Og hvordan kan hindrene overkommes?

Det var blant spørsmålene som om lag 100 møtedeltakere under toppmøtet i april 2018 reflekterte rundt i gruppesamtaler. Avslutningsvis diskuterte de seg fram til et råd de ville gi til myndighetene.

Felles for alle på konferansen var at de på én eller annen måte jobber med barn og unge som pårørende.

De representerte sentrale pårørende -og brukermiljø, utdanningsinstitusjoner, fagorganisasjoner, forskermiljø, Helsedirektoratet og ansatte på ulike nivå i 1. og 2.linjen i helsetjenesten.

Løsninger på tvers

– Ved å møte andre mennesker, og ved at de oppfordres til å samles om felles løsninger på tvers, ser vi at forestillingen om at to hoder tenker bedre enn ett virkelig er sann. Og på toppmøtene er det ti hoder rundt hvert bord. Vi ser helt tydelig av anbefalingene at disse er preget av mangfoldet av stemmer: De er tydelige, men ikke for nærsynte, sier Eskil Skjeldal, seniorrådgiver ved Erfaringskompetanse og prosjektleder for toppmøtet 2018.

6. september ble rådene overrakt statssekretær Anne Grethe Erlandsen i Helse- og omsorgsdepartementet.

– Vi overleverte anbefalingene fra toppmøtet og fikk oppsummert godt hvilke prekære forslag toppmøtedeltakerne kom frem til, sier Skjeldal om møtet med statssekretæren.

Venter spent på opptrappingsplanen

Anbefalingene er basert på en kvalitativ innholdsanalyse av de skriftlige referatene fra de 10 ulike bordene. Analysen ble gjort ved hjelp av N-Vivo analyseprogram.

– Hvilke forventninger har du til departementet nå som rådene/innspillene er levert?

– Byråkrati tar tid, slik er det. Og anbefalingene må jo nå «oversettes», slik at byråkratiet kan omsette anbefalingene til gode tiltak som tjener barn og unge. Men vi venter spent på å se om noen av anbefalingene kan vises i den nye opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse, som nok kommer tidlig i 2019.

Her en anbefalingene fra toppmøtet 2018:

Snakk med barna og familiene, og hør på hva de sier.
Voksne må snakke direkte med barn, og lytte til hva de har å si. Skole og barnehage må informere barn og unge om hvilke rettigheter de har, om psykisk helse og hvor de kan få hjelp.
Foreldrenes behandlere har et særlig ansvar for å utforske barnas situasjon og å melde videre. Behandlere må ha kunnskap om hva de skal gjøre hvis foreldre nekter dette.
Familiens øvrige nettverk bør involveres, der det er mulig.

Samarbeid på tvers av profesjoner, og ha gode rutiner for oppfølging.
Det tydeligste rådet fra Toppmøtet er at det er behov for mye bedre tverrfaglig samarbeid, på tvers av nivå og etater. Taushetsplikten kan oppleves som et hinder for godt samarbeid, og det er viktig at alle som arbeider med barn og familier kjenner til unntakene fra taushetsplikten. Det er nødvendig med gode rutiner og prosedyrer, en person må ha ansvaret for at tiltak gjennomføres. Alle kommuner bør ha barnefaglig ansvarlige, og familier bør ha egne kontaktpersoner som følger dem opp. Det er viktig at barnevernet deltar aktivt i tverrfaglig samarbeid.
Oppfølging av barn bør automatisk utløse ressurser. Helsearbeidere og lærere må få mulighet til å bruke tid på å snakke med barn som har det vanskelig.

Gi kunnskap til helsepersonell, skoler og barnehager, – og til alle.
Å se og å hjelpe barn som pårørende er et felles ansvar for alle – inkludert lærere, naboer og nettverk. Det kan være vanskelig, både for bekjente og profesjonelle å stille de vanskelige spørsmålene, og det er viktig at man vet hvem man kan kontakte for støtte og veiledning. Alle kommuner bør ha enkle oversikter på nettsidene om hvor man kan få hjelp. Det er nødvendig med folkeopplysning om barn som pårørende, og med arbeid mot stigma og fordommer. Kunnskap om barn som pårørende må inn i grunnutdanningen i alle relevante yrker.

Sats på helhetlig og systematisk hjelp, i barnas og familienes hverdag.
Barnehager og skoler må ha nok kunnskap til å se barn som pårørende, og vite hva de skal gjøre videre. Barn må få hjelp i vanlige sammenhenger, og lærere må få veiledning til å tilrettelegge på en god måte. Fastleger og helsesøstre har et særlig ansvar fordi de ser og møter barn og foreldre som kanskje ikke har kontakt med andre hjelpere. Det er viktig at barn og familier får helhetlig, systematisk og individuelt tilpasset hjelp over tid.Ofte er det største behovet praktisk og/eller økonomisk, det kan derfor være behov for foreldrevikarer eller økonomisk støtte.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

  • Det er litt som et eget språk

    kr 100,00
    Kjøp
  • Samarbeid om gode løsninger

    kr 100,00
    Kjøp
  • Journal og epikrise. Hva har du skrevet om meg?

    kr 75,00
    Kjøp
  • Taushetsplikt. Hvem skal vite?

    kr 50,00
    Kjøp

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv